Den columbianske arbeidsgiveren

Jeg kunne, og kanskje burde, skrive om selve oppgaven i bloggen også, men det kommer etterhvert. I mellomtiden er det nye opplevelser hver dag og dagen i går og dag ingen unntak.

Johan fra Sverige bikket 40 år i går og det er vel neppe ofte at 34 gærne nordiske mennesker står utenfor FN-bygget, omkranset av diplomater, ministre og byråkrater, og gauler "Ja må han leva!".

Så etter å ha overvært de første komitemøtene, hvor jeg fulgte Applikasjonskomiteen (komiteen der de tar opp brudd på ILO-konvensjoner og deklarasjoner), bar det til sentrum sammen med Paraply-Thomas.

Vi gikk oss vill rundt klokkebutikker og suvernir-markeder før vi fant oss en pub med det velklingende navnet Lord Nelson. Uten at jeg skal leke pub-anmelder, vil jeg bemerke at det ble også siste gang vi satte seil med Lord Nelson i Geneve.

En meget usympatisk ung, fransk servitør, som jeg fikk æren av å se kaste en halvlaget pizza i veggen på kjøkkenet, gjorde sitt beste i å sette ny rekord i være treig. 20 minutter, faktiske tjue minutter, etter at jeg trampet bort til baren, kunne jeg gå til bordet med to kalde og duggfriske øl. Og vi var kunde nummer fem og seks.

Når hun i tillegg nærmest kastet pommes frites på bordet, så var vi livredde for at hun rett og slett skulle avlive oss der og da.

Så vi gikk til de andre som hadde samlet seg til bursdagsfest for Johan på en indisk-kinesisk restaurant, hvor vi bestilte mer mat, til glede for de dollarglinsende kineserne som bortimot behandlet oss som prinser og prinsesser.

Vi vandret videre sammen opp mot vår hellige stamsted, Mr. Pickwick, en pub som i kveld skal servere oss karaoke og på lørdag er det fotballfest. Det skal også være en International Quiz som vi selvsagt skal vinne.

Uansett; på Pickwick var det høy faktor av dresskledde mennesker (oss) og lokale helter (dem). I tillegg til delegater fra ILO-konferansen som også hadde forvillet seg inn for god og frisk drikke.

Her ble vi da. Og her er en lærdom man bør ta: "Når man er åtte stykker, og alle skal ta hver sin runde, ja da blir det fest".

Og midt i denne festen måtte jeg selvsagt på toalettet. Her fikk jeg kveldens star struck: En columbiansk arbeidsgiver-delegat.

Jeg gjentar; en columbiansk arbeidsGIVER-delegat.

For de av dere som ikke skjønner denne setninga, så skal jeg forklare kort:
I snart tolv år har jeg vært aktiv tillitsvalgt på et eller annet nivå. I samme tidsrom har jeg hørt utallig med foredrag om hvordan det å organisere seg i Columbia bortimot er å sammenligne med å fly opp ubevæpnet av en skyttergrav under første verdenskrig. Jeg har hørt historier og vitnesbyrd om at fagforeningsfolk i Columbia blir drept fordi de har organisert seg og at det er nesten helt umulig å få orden på det før FARC-geriljaen gir seg med dette tøvet.

Og her står jeg da, på et pissoar i Geneve og tisser sammen med en columbiansk arbeidsgiver. Det er som om fotballsupportere hadde møtt Roy Keane i kebabkøen på Grønland. Det er som om kommunister hadde møtt Stalin på gata i Florø. Fatter sammenligninga? Mildt sagt usympatiske folk møter en definisjon og blir nesten satt ut.

Jeg ble for øvrig ikke satt ut, bare kjempeivrig på å gi han mitt telefonnummer og epostadresse slik at han kunne kontakte meg dagen etter for en prat og intervju.

Alt dette foregikk på min fiffige spansk, som jo jeg lærte på Cuba i vinter. Og den er ikke akkurat god, noe jeg kunne lese av ansiktsuttrykket på den litt skremte columbianske arbeidsgiveren som antaklig bare ville drikke litt øl i fred og ikke bli "sjekket opp" på toalettet på Mr. Pickwick av en brautende og ivrig nordmann som var dobbelt så stor som mannen.

Men dette er FN og ILO, dere. Her må man forholde seg til alle mennesker fra alle samfunnslag i systemet. Trepartssamarbeidet fungerer slik at man inviterer også de som ikke følger med i menneskerettighetstimene. Zimbabve er representert og fikk tyn i applikasjonkomiteen, men de er der. Sammen med Columbia. Ved forhandlingsbordet og slik sørger man kanskje for at verden tross alt blir litt bedre.

Og dermed forsto jeg ennå bedre i praktisk betydning og ikke bare i teorien av viktigheten med slike internasjonale møteplasser som inkluderer selv de dumme.

I mens vi løser verdensproblemer sitter jeg her og drømmer om en epost fra den columbianske arbeidsgiveren. En epost der han gjerne skriver slik jeg drømmer han skal gjøre for å gjøre sin del for å gjøre verden til en bedre plass:

"Hey, mr. Anesen. We met at Mr. Pickwick yesterday and I will very much indeed meet you for an interview regarding the situation in Columbia. I agree that we have to do something and I have a plan. And I hope the gouvernement and the trade union will take the deal with them as well. The madness has to stop.

Your sincerly, the columbian employee-delegation"