Mr. Potter

Lenge siden siste innlegg her, men det er fordi dagene går i ett og det er mye å henge med på.

Jeg og Thomas jobber som sagt med kulissene i ILO. Vi ønsker å sette fokus på lobbyvirksomhet og ikke minst hvem som faktisk har innflytelse utover den vanlige stemmen.

Vi har lært mye og jeg har fått meg en del aha-opplevelser i mekanismene i de forskjellige gruppene i trepartssamarbeidet. I tillegg har vi møtt mye folk fra både arbeidsgiversiden, arbeidstakerene og myndighetene.

Vi har møtt de norske myndighetene som sitter i Labour and administration-komiteen og fått en innføring i hvordan de innretter seg i Gouvernement-blokken. Vi har snakket med Torill Riddervold fra NHO som sitter i Domestic Workers-komiteen fra arbeidsgiversiden og vi har vært i gangene utenfor komiteene og møtt Bahrains delegasjoner (som vi har ordnet møte med i dag) samt den fantastiske Mr. Guy Ryder.

I tillegg har mye tid gått med å følge de forskjellige komiteene. Siden vi jobber på tvers av komiteer, har vi til nå vært innom Labour and administration, Social Protection og Application-komiteene.

Og det er Applikasjonskomiteen som har vært det jeg vil kalle "krutt for fagforeningsnerder".

I Applikasjonskomiteen avgjøres det hvilke 25 land som kommer på lista over de landene med verst og klareste brudd på ILO-konvensjonene. Applikasjonskomiteen forhandler seg imellom ned en liste som i år var på 45 land med brudd til 25 land.

Og her fant jeg og Thomas en ny helt. En moderne sitatmaskin som rullet ut de verbale maskingeværene og hamret løs mot de grove bruddene til Uzbekistan, Burma, Malaysia og Guatemala.

Det er en spesiell opplevelse å høre Uzbekistans delegasjon fortelle komiteen at det er 99,3 prosent av befolkninga som kan lese og skrive. At de har implementert alle konvensjoner i lovverket og at det overhodet ikke eksisterer slaveri i form av barnearbeid.

Det er ennå mer spesielt å høre land som Hviterussland, Kina og Turkmenistan forsvare Uzbekistan, skjønt jeg tror ikke det er med på å høyne troverdigheten til myndighetene til Uzbekistan.

Mr. Potter er formann i employers group og fører dermed ordet i plenum for dem. Det er en hyggelig opplevelse når arbeidsgivergruppens talsmann, amerikaneren som er direktør i Coca Cola Company (av alle ting), kremter og nipper forsiktig til vannglasset før han retter på slipset og fyrer av en verbal atombombe mot landene som diskuteres om de skal på lista eller ikke.

Mr. Potter er en aldrende mann, med hvitt hår og designerdress. Han sitter på fremste rad og slår rolig på mikrofonen før han lener seg fremover og fyrer løs:

Om Malaysia: "Year after year they (Malaysia) are beeing discussed in this commitee, but we see no progress. It feels like they are playing their time."

Om Guatemala: "It is obivious that the governement is hiding behind nice words. We have to see some real progress".

Om Uzbekistan: "At best we can say that the governement has a lack of transceparancy (...)"

I en verden der diplomatspråket står i høysetet fordi det er viktig med dialog og møter mellom nasjoner som ikke er de beste barna i verden, er Mr. Potter i applikasjonskomiteen en fryd.
Han har blitt en liten helt og er en liten sitatmaskin og det blir spennende å følge avslutningen på applikasjonskomiteen og hvem som blir de 25 landene på den grusomme lista.

Mr. Potter slår av mikrofonen, retter litt på slipset og legger arkene med talen underst i bunken sin. Hans dag er ferdig og han går med rak rygg forbi myndighetene til Uzbekistan, Malaysia, Guatemala og Burma som bare ser ned i bakken.

The winner took it all.