Da man på 1880-tallet startet fagorganiseringen slik vi kjenner den i dag, var man avhengig av å tenke smått. Det fantes ikke internett, busser eller fly slik det gjør i dag og man var i stor grad avhengig av de lokale foreningene for å vise makt. Verden utenfor bygda si var ikke viktig så lenge butikken, doktoren og skolen var i nærheten, sammen med jobben sin. Frem til 1950-tallet var dette en slags status quo der arbeiderne sto sterkt sammen grunnet den naturlige avstanden som var mellom andre land.
Jobben hadde man hele livet og derfor var den viktigst av alt.
130 år etterpå ser verden annerledes ut. Veldig annerledes ut. I 1885 tok det fort tre til fem uker å seile fra Norge til USA. I dag tar det mindre enn 10 timer fra du går av flytoget på Gardermoen til du sitter og vifter med pariserloff i Central Park.
Også for oss som liker fagorganisering og trepartssamarbeid er verden fullstendig annerledes.
Der Norge og Norden var en liten avkrok ingen andre enn svenskekonger med blodsmak og geografiske drømmer om et storland syntes var noe stas utviklet vi en sosialdemokratisk modell paralellt med de sosiale revolusjonene i Europa. Norden er en forhandlingsregion som har sørget for anstendighet, høye lønninger og generelt en livslykke. Vi har vært isolert.
Helt til vi fikk flyplasser som tok noe annet enn en Cessna 145. Helt til vi fikk mobiltelefoner. Datamaskiner. Fax. Internett.
Helt til verden ble liten.
Og da verden ble liten innså vi at vi var rike på goder. I arbeidsliv og privatliv. Vi innså vi lå langt fremme og at vår form for å drive med faglige kamper mest gikk ut på å forsvare seg mot stygge, borgelige angrep på velferdsordninger som i høyresiden er med på å hindre den frie flyt av handel som dermed legger til grunn for kapitalisme eller "Money talks", som Mr. Donald Trump gjerne sier i et snev av selvinnsikt.
Den nordiske fagbevegelsen blir på hver sin front presset bakover og til kutt i rettigheter av regjeringer, sosialdemokratiske som borgelige, fordi Norden gjør det de kan for å passe inn i resten av det markedsliberalistiske Europa og verden.
Selv om landene er en del av en ekstremkapitalisme, har vi klart å regulere det via planøkonomi og et unikt trepartssamarbeid mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstakere. Unikt.
Men tilbake til saken: Da verden ble liten, gikk vi i forsvar. "Ikke kutt i sykelønn! Ikke kutt uføretrygd!" argumenterer vi for politikere som vil pragmatisere velferdsstaten til et nivå som passer inn i resten av kapitalist-verden.
Det vil gå ut over lønna vår. Det vil gå ut over arbeidstiden vår, hevder vi. Og det gjør det, men derfor må vi være enige om at det må skapes gode forhandlere som vet hva de gjør.
Under ILO-kongressen har jeg sett litt nytt på det.
Vi må bruke den tunge klumpen som er treig og litt seig som utøvende kampflate ved å oppmuntre til trepartssamarbeidet. ILO må strømlinjeformes til nyere tid, slik at vi kan få hevet rettigheter til alle land som trenger det.
For i en verden der flyturen tar under et døgn sier det seg selv at vi må hjelpe til i de andre landene slik at de har rettigheter som gjør at det blir likt.
Fri konkurranse, ønsker høyresiden seg.
Rettferdig konkurranse ønsker jeg meg. For verden er liten og meningsløsheten i å se oss tjene 155 kroner timen og kanskje jobbe 45 timer i uka, kontra å høre personlige intervjuobjekt fra Colombia, Bahrain og Swasiland høre om at de blir drept hvis de organiserer seg.
La oss forandre verden og knytte den til oss! Ikke dytte den vekk fra oss...
onsdag 15. juni 2011
tirsdag 7. juni 2011
Mr. Potter
Lenge siden siste innlegg her, men det er fordi dagene går i ett og det er mye å henge med på.
Jeg og Thomas jobber som sagt med kulissene i ILO. Vi ønsker å sette fokus på lobbyvirksomhet og ikke minst hvem som faktisk har innflytelse utover den vanlige stemmen.
Vi har lært mye og jeg har fått meg en del aha-opplevelser i mekanismene i de forskjellige gruppene i trepartssamarbeidet. I tillegg har vi møtt mye folk fra både arbeidsgiversiden, arbeidstakerene og myndighetene.
Vi har møtt de norske myndighetene som sitter i Labour and administration-komiteen og fått en innføring i hvordan de innretter seg i Gouvernement-blokken. Vi har snakket med Torill Riddervold fra NHO som sitter i Domestic Workers-komiteen fra arbeidsgiversiden og vi har vært i gangene utenfor komiteene og møtt Bahrains delegasjoner (som vi har ordnet møte med i dag) samt den fantastiske Mr. Guy Ryder.
I tillegg har mye tid gått med å følge de forskjellige komiteene. Siden vi jobber på tvers av komiteer, har vi til nå vært innom Labour and administration, Social Protection og Application-komiteene.
Og det er Applikasjonskomiteen som har vært det jeg vil kalle "krutt for fagforeningsnerder".
I Applikasjonskomiteen avgjøres det hvilke 25 land som kommer på lista over de landene med verst og klareste brudd på ILO-konvensjonene. Applikasjonskomiteen forhandler seg imellom ned en liste som i år var på 45 land med brudd til 25 land.
Og her fant jeg og Thomas en ny helt. En moderne sitatmaskin som rullet ut de verbale maskingeværene og hamret løs mot de grove bruddene til Uzbekistan, Burma, Malaysia og Guatemala.
Det er en spesiell opplevelse å høre Uzbekistans delegasjon fortelle komiteen at det er 99,3 prosent av befolkninga som kan lese og skrive. At de har implementert alle konvensjoner i lovverket og at det overhodet ikke eksisterer slaveri i form av barnearbeid.
Det er ennå mer spesielt å høre land som Hviterussland, Kina og Turkmenistan forsvare Uzbekistan, skjønt jeg tror ikke det er med på å høyne troverdigheten til myndighetene til Uzbekistan.
Mr. Potter er formann i employers group og fører dermed ordet i plenum for dem. Det er en hyggelig opplevelse når arbeidsgivergruppens talsmann, amerikaneren som er direktør i Coca Cola Company (av alle ting), kremter og nipper forsiktig til vannglasset før han retter på slipset og fyrer av en verbal atombombe mot landene som diskuteres om de skal på lista eller ikke.
Mr. Potter er en aldrende mann, med hvitt hår og designerdress. Han sitter på fremste rad og slår rolig på mikrofonen før han lener seg fremover og fyrer løs:
Om Malaysia: "Year after year they (Malaysia) are beeing discussed in this commitee, but we see no progress. It feels like they are playing their time."
Om Guatemala: "It is obivious that the governement is hiding behind nice words. We have to see some real progress".
Om Uzbekistan: "At best we can say that the governement has a lack of transceparancy (...)"
I en verden der diplomatspråket står i høysetet fordi det er viktig med dialog og møter mellom nasjoner som ikke er de beste barna i verden, er Mr. Potter i applikasjonskomiteen en fryd.
Han har blitt en liten helt og er en liten sitatmaskin og det blir spennende å følge avslutningen på applikasjonskomiteen og hvem som blir de 25 landene på den grusomme lista.
Mr. Potter slår av mikrofonen, retter litt på slipset og legger arkene med talen underst i bunken sin. Hans dag er ferdig og han går med rak rygg forbi myndighetene til Uzbekistan, Malaysia, Guatemala og Burma som bare ser ned i bakken.
The winner took it all.
Jeg og Thomas jobber som sagt med kulissene i ILO. Vi ønsker å sette fokus på lobbyvirksomhet og ikke minst hvem som faktisk har innflytelse utover den vanlige stemmen.
Vi har lært mye og jeg har fått meg en del aha-opplevelser i mekanismene i de forskjellige gruppene i trepartssamarbeidet. I tillegg har vi møtt mye folk fra både arbeidsgiversiden, arbeidstakerene og myndighetene.
Vi har møtt de norske myndighetene som sitter i Labour and administration-komiteen og fått en innføring i hvordan de innretter seg i Gouvernement-blokken. Vi har snakket med Torill Riddervold fra NHO som sitter i Domestic Workers-komiteen fra arbeidsgiversiden og vi har vært i gangene utenfor komiteene og møtt Bahrains delegasjoner (som vi har ordnet møte med i dag) samt den fantastiske Mr. Guy Ryder.
I tillegg har mye tid gått med å følge de forskjellige komiteene. Siden vi jobber på tvers av komiteer, har vi til nå vært innom Labour and administration, Social Protection og Application-komiteene.
Og det er Applikasjonskomiteen som har vært det jeg vil kalle "krutt for fagforeningsnerder".
I Applikasjonskomiteen avgjøres det hvilke 25 land som kommer på lista over de landene med verst og klareste brudd på ILO-konvensjonene. Applikasjonskomiteen forhandler seg imellom ned en liste som i år var på 45 land med brudd til 25 land.
Og her fant jeg og Thomas en ny helt. En moderne sitatmaskin som rullet ut de verbale maskingeværene og hamret løs mot de grove bruddene til Uzbekistan, Burma, Malaysia og Guatemala.
Det er en spesiell opplevelse å høre Uzbekistans delegasjon fortelle komiteen at det er 99,3 prosent av befolkninga som kan lese og skrive. At de har implementert alle konvensjoner i lovverket og at det overhodet ikke eksisterer slaveri i form av barnearbeid.
Det er ennå mer spesielt å høre land som Hviterussland, Kina og Turkmenistan forsvare Uzbekistan, skjønt jeg tror ikke det er med på å høyne troverdigheten til myndighetene til Uzbekistan.
Mr. Potter er formann i employers group og fører dermed ordet i plenum for dem. Det er en hyggelig opplevelse når arbeidsgivergruppens talsmann, amerikaneren som er direktør i Coca Cola Company (av alle ting), kremter og nipper forsiktig til vannglasset før han retter på slipset og fyrer av en verbal atombombe mot landene som diskuteres om de skal på lista eller ikke.
Mr. Potter er en aldrende mann, med hvitt hår og designerdress. Han sitter på fremste rad og slår rolig på mikrofonen før han lener seg fremover og fyrer løs:
Om Malaysia: "Year after year they (Malaysia) are beeing discussed in this commitee, but we see no progress. It feels like they are playing their time."
Om Guatemala: "It is obivious that the governement is hiding behind nice words. We have to see some real progress".
Om Uzbekistan: "At best we can say that the governement has a lack of transceparancy (...)"
I en verden der diplomatspråket står i høysetet fordi det er viktig med dialog og møter mellom nasjoner som ikke er de beste barna i verden, er Mr. Potter i applikasjonskomiteen en fryd.
Han har blitt en liten helt og er en liten sitatmaskin og det blir spennende å følge avslutningen på applikasjonskomiteen og hvem som blir de 25 landene på den grusomme lista.
Mr. Potter slår av mikrofonen, retter litt på slipset og legger arkene med talen underst i bunken sin. Hans dag er ferdig og han går med rak rygg forbi myndighetene til Uzbekistan, Malaysia, Guatemala og Burma som bare ser ned i bakken.
The winner took it all.
fredag 3. juni 2011
Kokkekamp i ILO
ILO-kongressen er godt i gang, med komitemøter og lobbyvirksomhet i full akselrasjon.
Vi har kommet godt i gang med vårt gruppearbeid for å finne ut hvordan mekanismen ILO fungerer som organ når den har 183 medlemsland og over 5.000 delegater.
Jeg og Thomas har sprunget vegg i mellom kontorer og delegater for å finne de rette å prate med. For ILO er et sannferdig byråkrati. For å sende en formell invitasjon til nasjonenes delegater skriftlig, må du ha det godkjent i et kontor kalt E-3001, som er rimelig langt unna postkassene. Så dermed bar det ut på et moderne orienteringsløp mellom bygninger og biler.
Vi har i dag sendt ut 20 invitasjoner til land som Russland, Iran, Palestina, USA og Canada for å nevne noen. Vi har allerede fått napp hos palestinernes workers delegation og har møte med dem i neste uke.
I tillegg hadde vi møte med den norske delegasjonen på regjeringssiden og fikk mange inntrykk og aha-opplevelser av det. Vi nærmer oss om ikke annet enn bedre forståelse av hvordan man må knuse eggene for å få til den berømte omeletten. Det er litt av en kokkekamp i hvordan lage avtaler med hverandre. Arbeidsgivere og arbeidstakere kan ved enighet overkjøre myndighetene, men det er jo ikke hver dag at de to førstnevnte gruppene er særlig enige, så det er mye hestehandler som foregår.
I morgen er det guiding i Geneve og på landsbygda før det skal jobbes videre med prosjektoppgaven. Søndag er det fridag, noe som jeg tror er lurt. Det er mye informasjon som har dannet seg i hodet og dressen trenger også litt fri.
Dog; vi er invitert til den arabiske ligas sammenkomst på kvelden den 9. juni in honour for the palestinians.
Fun.
Vi har kommet godt i gang med vårt gruppearbeid for å finne ut hvordan mekanismen ILO fungerer som organ når den har 183 medlemsland og over 5.000 delegater.
Jeg og Thomas har sprunget vegg i mellom kontorer og delegater for å finne de rette å prate med. For ILO er et sannferdig byråkrati. For å sende en formell invitasjon til nasjonenes delegater skriftlig, må du ha det godkjent i et kontor kalt E-3001, som er rimelig langt unna postkassene. Så dermed bar det ut på et moderne orienteringsløp mellom bygninger og biler.
Vi har i dag sendt ut 20 invitasjoner til land som Russland, Iran, Palestina, USA og Canada for å nevne noen. Vi har allerede fått napp hos palestinernes workers delegation og har møte med dem i neste uke.
I tillegg hadde vi møte med den norske delegasjonen på regjeringssiden og fikk mange inntrykk og aha-opplevelser av det. Vi nærmer oss om ikke annet enn bedre forståelse av hvordan man må knuse eggene for å få til den berømte omeletten. Det er litt av en kokkekamp i hvordan lage avtaler med hverandre. Arbeidsgivere og arbeidstakere kan ved enighet overkjøre myndighetene, men det er jo ikke hver dag at de to førstnevnte gruppene er særlig enige, så det er mye hestehandler som foregår.
I morgen er det guiding i Geneve og på landsbygda før det skal jobbes videre med prosjektoppgaven. Søndag er det fridag, noe som jeg tror er lurt. Det er mye informasjon som har dannet seg i hodet og dressen trenger også litt fri.
Dog; vi er invitert til den arabiske ligas sammenkomst på kvelden den 9. juni in honour for the palestinians.
Fun.
torsdag 2. juni 2011
Den columbianske arbeidsgiveren
Jeg kunne, og kanskje burde, skrive om selve oppgaven i bloggen også, men det kommer etterhvert. I mellomtiden er det nye opplevelser hver dag og dagen i går og dag ingen unntak.
Johan fra Sverige bikket 40 år i går og det er vel neppe ofte at 34 gærne nordiske mennesker står utenfor FN-bygget, omkranset av diplomater, ministre og byråkrater, og gauler "Ja må han leva!".
Så etter å ha overvært de første komitemøtene, hvor jeg fulgte Applikasjonskomiteen (komiteen der de tar opp brudd på ILO-konvensjoner og deklarasjoner), bar det til sentrum sammen med Paraply-Thomas.
Vi gikk oss vill rundt klokkebutikker og suvernir-markeder før vi fant oss en pub med det velklingende navnet Lord Nelson. Uten at jeg skal leke pub-anmelder, vil jeg bemerke at det ble også siste gang vi satte seil med Lord Nelson i Geneve.
En meget usympatisk ung, fransk servitør, som jeg fikk æren av å se kaste en halvlaget pizza i veggen på kjøkkenet, gjorde sitt beste i å sette ny rekord i være treig. 20 minutter, faktiske tjue minutter, etter at jeg trampet bort til baren, kunne jeg gå til bordet med to kalde og duggfriske øl. Og vi var kunde nummer fem og seks.
Når hun i tillegg nærmest kastet pommes frites på bordet, så var vi livredde for at hun rett og slett skulle avlive oss der og da.
Så vi gikk til de andre som hadde samlet seg til bursdagsfest for Johan på en indisk-kinesisk restaurant, hvor vi bestilte mer mat, til glede for de dollarglinsende kineserne som bortimot behandlet oss som prinser og prinsesser.
Vi vandret videre sammen opp mot vår hellige stamsted, Mr. Pickwick, en pub som i kveld skal servere oss karaoke og på lørdag er det fotballfest. Det skal også være en International Quiz som vi selvsagt skal vinne.
Uansett; på Pickwick var det høy faktor av dresskledde mennesker (oss) og lokale helter (dem). I tillegg til delegater fra ILO-konferansen som også hadde forvillet seg inn for god og frisk drikke.
Her ble vi da. Og her er en lærdom man bør ta: "Når man er åtte stykker, og alle skal ta hver sin runde, ja da blir det fest".
Og midt i denne festen måtte jeg selvsagt på toalettet. Her fikk jeg kveldens star struck: En columbiansk arbeidsgiver-delegat.
Jeg gjentar; en columbiansk arbeidsGIVER-delegat.
For de av dere som ikke skjønner denne setninga, så skal jeg forklare kort:
I snart tolv år har jeg vært aktiv tillitsvalgt på et eller annet nivå. I samme tidsrom har jeg hørt utallig med foredrag om hvordan det å organisere seg i Columbia bortimot er å sammenligne med å fly opp ubevæpnet av en skyttergrav under første verdenskrig. Jeg har hørt historier og vitnesbyrd om at fagforeningsfolk i Columbia blir drept fordi de har organisert seg og at det er nesten helt umulig å få orden på det før FARC-geriljaen gir seg med dette tøvet.
Og her står jeg da, på et pissoar i Geneve og tisser sammen med en columbiansk arbeidsgiver. Det er som om fotballsupportere hadde møtt Roy Keane i kebabkøen på Grønland. Det er som om kommunister hadde møtt Stalin på gata i Florø. Fatter sammenligninga? Mildt sagt usympatiske folk møter en definisjon og blir nesten satt ut.
Jeg ble for øvrig ikke satt ut, bare kjempeivrig på å gi han mitt telefonnummer og epostadresse slik at han kunne kontakte meg dagen etter for en prat og intervju.
Alt dette foregikk på min fiffige spansk, som jo jeg lærte på Cuba i vinter. Og den er ikke akkurat god, noe jeg kunne lese av ansiktsuttrykket på den litt skremte columbianske arbeidsgiveren som antaklig bare ville drikke litt øl i fred og ikke bli "sjekket opp" på toalettet på Mr. Pickwick av en brautende og ivrig nordmann som var dobbelt så stor som mannen.
Men dette er FN og ILO, dere. Her må man forholde seg til alle mennesker fra alle samfunnslag i systemet. Trepartssamarbeidet fungerer slik at man inviterer også de som ikke følger med i menneskerettighetstimene. Zimbabve er representert og fikk tyn i applikasjonkomiteen, men de er der. Sammen med Columbia. Ved forhandlingsbordet og slik sørger man kanskje for at verden tross alt blir litt bedre.
Og dermed forsto jeg ennå bedre i praktisk betydning og ikke bare i teorien av viktigheten med slike internasjonale møteplasser som inkluderer selv de dumme.
I mens vi løser verdensproblemer sitter jeg her og drømmer om en epost fra den columbianske arbeidsgiveren. En epost der han gjerne skriver slik jeg drømmer han skal gjøre for å gjøre sin del for å gjøre verden til en bedre plass:
"Hey, mr. Anesen. We met at Mr. Pickwick yesterday and I will very much indeed meet you for an interview regarding the situation in Columbia. I agree that we have to do something and I have a plan. And I hope the gouvernement and the trade union will take the deal with them as well. The madness has to stop.
Your sincerly, the columbian employee-delegation"
Johan fra Sverige bikket 40 år i går og det er vel neppe ofte at 34 gærne nordiske mennesker står utenfor FN-bygget, omkranset av diplomater, ministre og byråkrater, og gauler "Ja må han leva!".
Så etter å ha overvært de første komitemøtene, hvor jeg fulgte Applikasjonskomiteen (komiteen der de tar opp brudd på ILO-konvensjoner og deklarasjoner), bar det til sentrum sammen med Paraply-Thomas.
Vi gikk oss vill rundt klokkebutikker og suvernir-markeder før vi fant oss en pub med det velklingende navnet Lord Nelson. Uten at jeg skal leke pub-anmelder, vil jeg bemerke at det ble også siste gang vi satte seil med Lord Nelson i Geneve.
En meget usympatisk ung, fransk servitør, som jeg fikk æren av å se kaste en halvlaget pizza i veggen på kjøkkenet, gjorde sitt beste i å sette ny rekord i være treig. 20 minutter, faktiske tjue minutter, etter at jeg trampet bort til baren, kunne jeg gå til bordet med to kalde og duggfriske øl. Og vi var kunde nummer fem og seks.
Når hun i tillegg nærmest kastet pommes frites på bordet, så var vi livredde for at hun rett og slett skulle avlive oss der og da.
Så vi gikk til de andre som hadde samlet seg til bursdagsfest for Johan på en indisk-kinesisk restaurant, hvor vi bestilte mer mat, til glede for de dollarglinsende kineserne som bortimot behandlet oss som prinser og prinsesser.
Vi vandret videre sammen opp mot vår hellige stamsted, Mr. Pickwick, en pub som i kveld skal servere oss karaoke og på lørdag er det fotballfest. Det skal også være en International Quiz som vi selvsagt skal vinne.
Uansett; på Pickwick var det høy faktor av dresskledde mennesker (oss) og lokale helter (dem). I tillegg til delegater fra ILO-konferansen som også hadde forvillet seg inn for god og frisk drikke.
Her ble vi da. Og her er en lærdom man bør ta: "Når man er åtte stykker, og alle skal ta hver sin runde, ja da blir det fest".
Og midt i denne festen måtte jeg selvsagt på toalettet. Her fikk jeg kveldens star struck: En columbiansk arbeidsgiver-delegat.
Jeg gjentar; en columbiansk arbeidsGIVER-delegat.
For de av dere som ikke skjønner denne setninga, så skal jeg forklare kort:
I snart tolv år har jeg vært aktiv tillitsvalgt på et eller annet nivå. I samme tidsrom har jeg hørt utallig med foredrag om hvordan det å organisere seg i Columbia bortimot er å sammenligne med å fly opp ubevæpnet av en skyttergrav under første verdenskrig. Jeg har hørt historier og vitnesbyrd om at fagforeningsfolk i Columbia blir drept fordi de har organisert seg og at det er nesten helt umulig å få orden på det før FARC-geriljaen gir seg med dette tøvet.
Og her står jeg da, på et pissoar i Geneve og tisser sammen med en columbiansk arbeidsgiver. Det er som om fotballsupportere hadde møtt Roy Keane i kebabkøen på Grønland. Det er som om kommunister hadde møtt Stalin på gata i Florø. Fatter sammenligninga? Mildt sagt usympatiske folk møter en definisjon og blir nesten satt ut.
Jeg ble for øvrig ikke satt ut, bare kjempeivrig på å gi han mitt telefonnummer og epostadresse slik at han kunne kontakte meg dagen etter for en prat og intervju.
Alt dette foregikk på min fiffige spansk, som jo jeg lærte på Cuba i vinter. Og den er ikke akkurat god, noe jeg kunne lese av ansiktsuttrykket på den litt skremte columbianske arbeidsgiveren som antaklig bare ville drikke litt øl i fred og ikke bli "sjekket opp" på toalettet på Mr. Pickwick av en brautende og ivrig nordmann som var dobbelt så stor som mannen.
Men dette er FN og ILO, dere. Her må man forholde seg til alle mennesker fra alle samfunnslag i systemet. Trepartssamarbeidet fungerer slik at man inviterer også de som ikke følger med i menneskerettighetstimene. Zimbabve er representert og fikk tyn i applikasjonkomiteen, men de er der. Sammen med Columbia. Ved forhandlingsbordet og slik sørger man kanskje for at verden tross alt blir litt bedre.
Og dermed forsto jeg ennå bedre i praktisk betydning og ikke bare i teorien av viktigheten med slike internasjonale møteplasser som inkluderer selv de dumme.
I mens vi løser verdensproblemer sitter jeg her og drømmer om en epost fra den columbianske arbeidsgiveren. En epost der han gjerne skriver slik jeg drømmer han skal gjøre for å gjøre sin del for å gjøre verden til en bedre plass:
"Hey, mr. Anesen. We met at Mr. Pickwick yesterday and I will very much indeed meet you for an interview regarding the situation in Columbia. I agree that we have to do something and I have a plan. And I hope the gouvernement and the trade union will take the deal with them as well. The madness has to stop.
Your sincerly, the columbian employee-delegation"
onsdag 1. juni 2011
Den første krangelen
Å være samboer er ikke alltid en dans på roser. De fleste som har delt rom, hus og liv i en viss periode med et annet menneske vil nikke anerkjennende om det.
Å være samboer med Thomas i tre uker i Geneve på et trangt hotellrom er i utgangspunktet veldig ok. Thomas liker å sitere på engelsk og jeg lærer en hel del nytt, for det meste informasjon som i beste fall nyttes som triviell i en setting. I tillegg snorker han omtrent i like høy decibel som det jeg gjør og sammen innbiller jeg meg at vi danner et symfoniorkester som selv Mozart ville felt en modig tåre over.
I går kom vår første samboerkrangel. Det vil si, jeg kaller det krangel, men det kan vel egentlig kalles "enveiskommunikasjon", hvor jeg stor for kommunikasjon og der Thomas sto for humringen.
Det har nemlig begynt å regne i Geneve, noe som har gjort vår dresskledde delegasjon helt panisk etter paraplyer. Jeg gikk i hele går og fortalte at det var viktig å finne en butikk slik at man kunne kjøpe seg paraply. So far. So good.
Etter en god middag på Mr. Pickwicks, en sportspub med en aldeles nydelig sjarm, fant vi et bittelite supermarked som solgte det vi trengte.
Etter å ha fylt opp kjøleskapet med vann, pulverkaffe og øl (en kombinasjon som bare studenter kan like og anerkjenne, tenker jeg) så jeg plutselig en paraply henge på pulten på rommet.
Samtalen går som følgende:
Jeg: Thomas, det henger en paraply her...
Thomas: Ja, jeg vet.
Jeg: Kult at de har paraplyer tilgjengelig på hotellrommet.
Thomas: Jeg kjøpte den på supermarkedet.
Jeg: Du kjøpte den på supermarkedet?
Thomas: Ja.
Jeg: Og så sa du ikke i fra?
Thomas: Jo, det gjorde jeg.
Jeg: Så hvorfor har ikke jeg paraply da?
Thomas: Nei, du kjøpte ikke paraply?
Jeg: Men du visste jo jeg ville ha paraply?
Thomas: Ja, jeg lurte jo på hvorfor du ikke kjøpte...
Resten er en evig tirade fra undertegnede som gikk på at hvis han nå hadde tenkt seg litt om, ville han skjønt at jeg ikke fikk med meg at han sa at de hadde paraplyer der inne. For da hadde jeg jo åpenbart kjøpt, siden det jeg pratet mest om var paraplyer.
Så i dag, da vi gikk til FN-bygninga i søkkende regnvær var Thomas tørr, noe som jeg selvsagt skylder på Thomas i enhver setting.
For her burde samboerskapets solidaritet slått inn og sørget for å hjelpe hverandre til å anskaffe paraplyer.
Så i Samboerskapeksamen har Thomas foreløpig en svak firer.
Å være samboer med Thomas i tre uker i Geneve på et trangt hotellrom er i utgangspunktet veldig ok. Thomas liker å sitere på engelsk og jeg lærer en hel del nytt, for det meste informasjon som i beste fall nyttes som triviell i en setting. I tillegg snorker han omtrent i like høy decibel som det jeg gjør og sammen innbiller jeg meg at vi danner et symfoniorkester som selv Mozart ville felt en modig tåre over.
I går kom vår første samboerkrangel. Det vil si, jeg kaller det krangel, men det kan vel egentlig kalles "enveiskommunikasjon", hvor jeg stor for kommunikasjon og der Thomas sto for humringen.
Det har nemlig begynt å regne i Geneve, noe som har gjort vår dresskledde delegasjon helt panisk etter paraplyer. Jeg gikk i hele går og fortalte at det var viktig å finne en butikk slik at man kunne kjøpe seg paraply. So far. So good.
Etter en god middag på Mr. Pickwicks, en sportspub med en aldeles nydelig sjarm, fant vi et bittelite supermarked som solgte det vi trengte.
Etter å ha fylt opp kjøleskapet med vann, pulverkaffe og øl (en kombinasjon som bare studenter kan like og anerkjenne, tenker jeg) så jeg plutselig en paraply henge på pulten på rommet.
Samtalen går som følgende:
Jeg: Thomas, det henger en paraply her...
Thomas: Ja, jeg vet.
Jeg: Kult at de har paraplyer tilgjengelig på hotellrommet.
Thomas: Jeg kjøpte den på supermarkedet.
Jeg: Du kjøpte den på supermarkedet?
Thomas: Ja.
Jeg: Og så sa du ikke i fra?
Thomas: Jo, det gjorde jeg.
Jeg: Så hvorfor har ikke jeg paraply da?
Thomas: Nei, du kjøpte ikke paraply?
Jeg: Men du visste jo jeg ville ha paraply?
Thomas: Ja, jeg lurte jo på hvorfor du ikke kjøpte...
Resten er en evig tirade fra undertegnede som gikk på at hvis han nå hadde tenkt seg litt om, ville han skjønt at jeg ikke fikk med meg at han sa at de hadde paraplyer der inne. For da hadde jeg jo åpenbart kjøpt, siden det jeg pratet mest om var paraplyer.
Så i dag, da vi gikk til FN-bygninga i søkkende regnvær var Thomas tørr, noe som jeg selvsagt skylder på Thomas i enhver setting.
For her burde samboerskapets solidaritet slått inn og sørget for å hjelpe hverandre til å anskaffe paraplyer.
Så i Samboerskapeksamen har Thomas foreløpig en svak firer.
tirsdag 31. mai 2011
Den elskelige byen
Så er vi installert i Geneve, nærmere bestemt på Hotell Drake, som, vi tror, ligger i sentrum av Geneve, denne lille, store byen med knappe 200.000 innbyggere og som huser internasjonale organisasjoner som ILO (International Labour Organization) og FN.
Det begynte tidlig med buss fra den lille byen Rolle klokka kvart på ni med 30 tonn bagasje og 35 dresskledde mennesker fra Finland, Sverige, Danmark, Island og Norge. Vi skulle nå menge oss med viktigheter som Vladimir Putin og Angela Merkel. Nå skal det sies at de ikke er her ennå, men namedropping har aldri vært feil.
Felles for oss alle 35 er at vi går Geneveskolen, et nordisk samarbeid som gir tillitsvalgte i fagbevegelsen en mulighet til å lære på nært hånd hvordan man knuser egg i store mengder for å skape en omelett. Som alle kan spise. Både sjefene våre, kollegaene og de folkevalgte.
Ikke noen enkel sak, egentlig.
Etter en formiddag med gode forelesninger, der interessante diskusjoner om f.eks. ILO egentlig gjør en forskjell i trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringer. Mer om det kan leses her på danskenes skoleblogg, så sjekket vi inn på hotellet og tok trikken til FN.
Her overværte vi arbeidstakernes arbeidsgruppemøte der de valgte sine ledende frontkjempere til de forskjellige komiteene som kommer til å være i full aksjon i nærmere to uker under kongressen som starter i morgen. LOs egen Trine Lise Sundnes skal fronte arbeidstakergruppens planer i Applikasjonskomiteen som skal irrettesette 25 land for å ikke være flinke menneskerettighetsforkjempere.
Og vårt eget gruppearbeide er i gang. Vi har fått avtaler med forskjellige delegater allerede og det blir lange dager fremover. Etter møtet vandret vi ned til det vi tror er sentrum og fant en overkoselig britisk pub hvor svenske-Mathias, min samboer Thomas (vi deler rom i tre uker og jeg finner ingen grunn til at vi ikke skal være samboere og slippe egenandelen på LO Favør-forsikringene våre) spiste en digg burger lasset på med bacon og ost. En øl som skyllet ned i lys av regnværet gjorde ting meget bra. Jeg tror vi muligens har funnet oss en stampub. (Selv om jeg tror vi bare kaller den stampub fordi det er den eneste vi faktisk finner på veien fra trikken til hotellet).
Jeg og Thomas har allerede konkludert (vi konkluderer og filosoferer en hel del på balkongen vi har på hotellrommet, der vi gjerne sitter når vi ikke jobber) med at vi har tidenes sommerjobb. Vi er i Geneve. Vi får overvære tillitsvalgte fra hele verden jobbe og forhandle med verdens ledere og drittsekker for en bedre verden. Vi er kort sagt i ideologens høyborg her i Geneve.
På godt og vondt.
Venner: Til Valhall!
Det begynte tidlig med buss fra den lille byen Rolle klokka kvart på ni med 30 tonn bagasje og 35 dresskledde mennesker fra Finland, Sverige, Danmark, Island og Norge. Vi skulle nå menge oss med viktigheter som Vladimir Putin og Angela Merkel. Nå skal det sies at de ikke er her ennå, men namedropping har aldri vært feil.
Felles for oss alle 35 er at vi går Geneveskolen, et nordisk samarbeid som gir tillitsvalgte i fagbevegelsen en mulighet til å lære på nært hånd hvordan man knuser egg i store mengder for å skape en omelett. Som alle kan spise. Både sjefene våre, kollegaene og de folkevalgte.
Ikke noen enkel sak, egentlig.
Etter en formiddag med gode forelesninger, der interessante diskusjoner om f.eks. ILO egentlig gjør en forskjell i trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringer. Mer om det kan leses her på danskenes skoleblogg, så sjekket vi inn på hotellet og tok trikken til FN.
Her overværte vi arbeidstakernes arbeidsgruppemøte der de valgte sine ledende frontkjempere til de forskjellige komiteene som kommer til å være i full aksjon i nærmere to uker under kongressen som starter i morgen. LOs egen Trine Lise Sundnes skal fronte arbeidstakergruppens planer i Applikasjonskomiteen som skal irrettesette 25 land for å ikke være flinke menneskerettighetsforkjempere.
Og vårt eget gruppearbeide er i gang. Vi har fått avtaler med forskjellige delegater allerede og det blir lange dager fremover. Etter møtet vandret vi ned til det vi tror er sentrum og fant en overkoselig britisk pub hvor svenske-Mathias, min samboer Thomas (vi deler rom i tre uker og jeg finner ingen grunn til at vi ikke skal være samboere og slippe egenandelen på LO Favør-forsikringene våre) spiste en digg burger lasset på med bacon og ost. En øl som skyllet ned i lys av regnværet gjorde ting meget bra. Jeg tror vi muligens har funnet oss en stampub. (Selv om jeg tror vi bare kaller den stampub fordi det er den eneste vi faktisk finner på veien fra trikken til hotellet).
Jeg og Thomas har allerede konkludert (vi konkluderer og filosoferer en hel del på balkongen vi har på hotellrommet, der vi gjerne sitter når vi ikke jobber) med at vi har tidenes sommerjobb. Vi er i Geneve. Vi får overvære tillitsvalgte fra hele verden jobbe og forhandle med verdens ledere og drittsekker for en bedre verden. Vi er kort sagt i ideologens høyborg her i Geneve.
På godt og vondt.
Venner: Til Valhall!
mandag 30. mai 2011
Og da var vi i Geneve!
I går kom man omsider seg til Rolle, utenfor Geneve. Akkurat nå sitter vi i rom ni på ILO-bygningen og går gjennom hva vi kan gjøre og ikke gjøre. Det spesielle er at det er 100. gang det arrangeres kongress i ILO og dermed ventes det storfolk.
Nettopp hørt: Vladimir Putin kommer sammen med Angela Merkel, mens Dominic Strauss-Kahn har meldt avbud av "uvisse" årsaker.
Varmen er digg og dressen sitter perfekt i starten av skolen og jeg gleder meg til å ta fatt på prosjektoppgaven vi skal lage.
I går da vi ankom Rolle ble vi fordelt på rom. De aller fleste, unntatt seks av oss, ble plassert i det jeg kaller "Storgata" i Rolle. Rolle har 5.500 innbyggere og har en storgate, slik som i Narvik. Der ble vi installert hos en privatperson som åpenbart har en forkjærlighet for gamle ting og skumle malerier.
Men man fikk da sove etter et par ølbesøk på lokale barer som var så uheldige å være åpne i det nordmenn og svensker og finner kom innom.
Ellers går vi nå gjennom programmet as we speak og det jeg hører er at vi kommer til å få en unormal bra tilgang på prominente personer grunnet jubileet og at Magnus (som jobber her nede) er småsjalu.
Fikk for øvrig vite at konferanserommet som vi har denne uka her, er delt opp i tre deler - en del for arbeidstakere, en del for regjering og en for arbeidsgivere.
Du kan jo bare gjette hvor Thomas og jeg klarte å sette oss, helt uvitende?
Jepp, på arbeidsgiverdelen...
Nettopp hørt: Vladimir Putin kommer sammen med Angela Merkel, mens Dominic Strauss-Kahn har meldt avbud av "uvisse" årsaker.
Varmen er digg og dressen sitter perfekt i starten av skolen og jeg gleder meg til å ta fatt på prosjektoppgaven vi skal lage.
I går da vi ankom Rolle ble vi fordelt på rom. De aller fleste, unntatt seks av oss, ble plassert i det jeg kaller "Storgata" i Rolle. Rolle har 5.500 innbyggere og har en storgate, slik som i Narvik. Der ble vi installert hos en privatperson som åpenbart har en forkjærlighet for gamle ting og skumle malerier.
Men man fikk da sove etter et par ølbesøk på lokale barer som var så uheldige å være åpne i det nordmenn og svensker og finner kom innom.
Ellers går vi nå gjennom programmet as we speak og det jeg hører er at vi kommer til å få en unormal bra tilgang på prominente personer grunnet jubileet og at Magnus (som jobber her nede) er småsjalu.
Fikk for øvrig vite at konferanserommet som vi har denne uka her, er delt opp i tre deler - en del for arbeidstakere, en del for regjering og en for arbeidsgivere.
Du kan jo bare gjette hvor Thomas og jeg klarte å sette oss, helt uvitende?
Jepp, på arbeidsgiverdelen...
Abonner på:
Innlegg (Atom)