Da verden ble liten

Da man på 1880-tallet startet fagorganiseringen slik vi kjenner den i dag, var man avhengig av å tenke smått. Det fantes ikke internett, busser eller fly slik det gjør i dag og man var i stor grad avhengig av de lokale foreningene for å vise makt. Verden utenfor bygda si var ikke viktig så lenge butikken, doktoren og skolen var i nærheten, sammen med jobben sin. Frem til 1950-tallet var dette en slags status quo der arbeiderne sto sterkt sammen grunnet den naturlige avstanden som var mellom andre land.

Jobben hadde man hele livet og derfor var den viktigst av alt.

130 år etterpå ser verden annerledes ut. Veldig annerledes ut. I 1885 tok det fort tre til fem uker å seile fra Norge til USA. I dag tar det mindre enn 10 timer fra du går av flytoget på Gardermoen til du sitter og vifter med pariserloff i Central Park.

Også for oss som liker fagorganisering og trepartssamarbeid er verden fullstendig annerledes.

Der Norge og Norden var en liten avkrok ingen andre enn svenskekonger med blodsmak og geografiske drømmer om et storland syntes var noe stas utviklet vi en sosialdemokratisk modell paralellt med de sosiale revolusjonene i Europa. Norden er en forhandlingsregion som har sørget for anstendighet, høye lønninger og generelt en livslykke. Vi har vært isolert.

Helt til vi fikk flyplasser som tok noe annet enn en Cessna 145. Helt til vi fikk mobiltelefoner. Datamaskiner. Fax. Internett.

Helt til verden ble liten.

Og da verden ble liten innså vi at vi var rike på goder. I arbeidsliv og privatliv. Vi innså vi lå langt fremme og at vår form for å drive med faglige kamper mest gikk ut på å forsvare seg mot stygge, borgelige angrep på velferdsordninger som i høyresiden er med på å hindre den frie flyt av handel som dermed legger til grunn for kapitalisme eller "Money talks", som Mr. Donald Trump gjerne sier i et snev av selvinnsikt.

Den nordiske fagbevegelsen blir på hver sin front presset bakover og til kutt i rettigheter av regjeringer, sosialdemokratiske som borgelige, fordi Norden gjør det de kan for å passe inn i resten av det markedsliberalistiske Europa og verden.

Selv om landene er en del av en ekstremkapitalisme, har vi klart å regulere det via planøkonomi og et unikt trepartssamarbeid mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstakere. Unikt.

Men tilbake til saken: Da verden ble liten, gikk vi i forsvar. "Ikke kutt i sykelønn! Ikke kutt uføretrygd!" argumenterer vi for politikere som vil pragmatisere velferdsstaten til et nivå som passer inn i resten av kapitalist-verden.

Det vil gå ut over lønna vår. Det vil gå ut over arbeidstiden vår, hevder vi. Og det gjør det, men derfor må vi være enige om at det må skapes gode forhandlere som vet hva de gjør.

Under ILO-kongressen har jeg sett litt nytt på det.

Vi må bruke den tunge klumpen som er treig og litt seig som utøvende kampflate ved å oppmuntre til trepartssamarbeidet. ILO må strømlinjeformes til nyere tid, slik at vi kan få hevet rettigheter til alle land som trenger det.

For i en verden der flyturen tar under et døgn sier det seg selv at vi må hjelpe til i de andre landene slik at de har rettigheter som gjør at det blir likt.

Fri konkurranse, ønsker høyresiden seg.

Rettferdig konkurranse ønsker jeg meg. For verden er liten og meningsløsheten i å se oss tjene 155 kroner timen og kanskje jobbe 45 timer i uka, kontra å høre personlige intervjuobjekt fra Colombia, Bahrain og Swasiland høre om at de blir drept hvis de organiserer seg.

La oss forandre verden og knytte den til oss! Ikke dytte den vekk fra oss...