Den første krangelen

Å være samboer er ikke alltid en dans på roser. De fleste som har delt rom, hus og liv i en viss periode med et annet menneske vil nikke anerkjennende om det.

Å være samboer med Thomas i tre uker i Geneve på et trangt hotellrom er i utgangspunktet veldig ok. Thomas liker å sitere på engelsk og jeg lærer en hel del nytt, for det meste informasjon som i beste fall nyttes som triviell i en setting. I tillegg snorker han omtrent i like høy decibel som det jeg gjør og sammen innbiller jeg meg at vi danner et symfoniorkester som selv Mozart ville felt en modig tåre over.

I går kom vår første samboerkrangel. Det vil si, jeg kaller det krangel, men det kan vel egentlig kalles "enveiskommunikasjon", hvor jeg stor for kommunikasjon og der Thomas sto for humringen.

Det har nemlig begynt å regne i Geneve, noe som har gjort vår dresskledde delegasjon helt panisk etter paraplyer. Jeg gikk i hele går og fortalte at det var viktig å finne en butikk slik at man kunne kjøpe seg paraply. So far. So good.

Etter en god middag på Mr. Pickwicks, en sportspub med en aldeles nydelig sjarm, fant vi et bittelite supermarked som solgte det vi trengte.

Etter å ha fylt opp kjøleskapet med vann, pulverkaffe og øl (en kombinasjon som bare studenter kan like og anerkjenne, tenker jeg) så jeg plutselig en paraply henge på pulten på rommet.

Samtalen går som følgende:

Jeg: Thomas, det henger en paraply her...
Thomas: Ja, jeg vet.
Jeg: Kult at de har paraplyer tilgjengelig på hotellrommet.
Thomas: Jeg kjøpte den på supermarkedet.
Jeg: Du kjøpte den på supermarkedet?
Thomas: Ja.
Jeg: Og så sa du ikke i fra?
Thomas: Jo, det gjorde jeg.
Jeg: Så hvorfor har ikke jeg paraply da?
Thomas: Nei, du kjøpte ikke paraply?
Jeg: Men du visste jo jeg ville ha paraply?
Thomas: Ja, jeg lurte jo på hvorfor du ikke kjøpte...

Resten er en evig tirade fra undertegnede som gikk på at hvis han nå hadde tenkt seg litt om, ville han skjønt at jeg ikke fikk med meg at han sa at de hadde paraplyer der inne. For da hadde jeg jo åpenbart kjøpt, siden det jeg pratet mest om var paraplyer.

Så i dag, da vi gikk til FN-bygninga i søkkende regnvær var Thomas tørr, noe som jeg selvsagt skylder på Thomas i enhver setting.

For her burde samboerskapets solidaritet slått inn og sørget for å hjelpe hverandre til å anskaffe paraplyer.

Så i Samboerskapeksamen har Thomas foreløpig en svak firer.